What to do? What to say? What to write?
Jeg aner ikke helt hva jeg skal føle akkurat nå, eller noen gang. Livet er så stressende akkurat nå. Så masse jeg må gjøre, så mye man forventer av en person. Mer enn en person kan muligens tenke seg. Mer enn jeg kan tenke meg egentlig. Det er skole og lekser og alt det man må gjøre i tillegg. Det som kommer snikende innimellom. Akkurat som om skole og lekser ikke er nok. Og nå teller jeg ikke med det å være der for venner for det er en selvfølge. Jeg ditcher ikke venner pga jeg ikke orker å være der for dem, bare så det er sagt. Jeg må bare få ut frustrasjonen min og da lar jeg det går utover bloggen. Unnskyld for det.
Jeg tenkte på å la det være, men da får jeg jo ikke den effekten jeg vil ha eller den jeg leter etter. Så for de som leser dette vil ikke dette gi noen mening? Jeg må bare lette på presset. Det lille presset som er der, som kanskje er litt større enn man trur det er? Det presset som holder seg under overflaten og gnager og gnager og leter etter en utvei. Men på en eller annen måte klarer man alltid å presse det tilbake, presse det vekk... ja helt til det ikke går lenger da selvfølelig...helt til man sprekker, man greier ikke mer og hva gjør man da? Man lar det fort gå utover andre. Og det som er mest irriterende av alt er at man ikke merker at det har gått utover andre føre etterpå... Man får kjeft og blir ett "offer" og etterpå kommer de tilbake med den ene unnskyldningen etter den andre, som om jeg ikke hadde det ille nok fra før? Og bare så det er sagt, så er det jo ikke bare EN ting som gjør at man sprekker, det er mange ting som hoper seg opp over tid, også er det den ene tingen som er dråpen, som gjør at man faller sammen...knuser..biter man aldri kan lappes sammen igjen, biter som tar tid å lappe sammen...
Å være en tenåring er til tider bra og ubeskrivelig, men at det skulle være så dramatisk og vanskelig på samme tid? Man kan vel ikke tro noe annet.. Jeg kan rett å slett ikke være her og der all the time.. det fins grenser. Jeg bor en plass, jeg kan ikke bo mer enn en plass av gangen, noen forventer kanskje at det er mulig, men jeg kan ikke akkurat dele meg i to heller? Jeg kan ikke bli med på alt jeg syntes er gøy, noe som suger utrolig mye, men jeg har jo ikke tid.. Hvis tiden hadde en mulighet til å utvide seg hadde det vært greit, men sånn er det ikke.. Jeg har utrolig mange valg, mange retninger jeg kan gå, det er vanskelig å velge det som passer en best, man er redd for å velge feil, man er redd for forandring. Som mange sier "forandringer fryder!" Og det er vel kanskje så enkelt som å bare gjøre det, og bli ferdig med det? Så jeg tar et valg og står ved det, jeg står ved det og håper på at det ender positivt. Å det burde man gjøre. Et valg er et valg. Man gir dem sjanser og når de ikke beviser at de fortjener eller vil ha den sjansen så er det ikke så mye man kan gjøre med det?
Det er ikke bare bare å gå videre, ikke sånn uten videre. Man kan gå fremover og tenke fremover og prøve å glemme, men det går ikke en uke så er alt glemt.. Det går ikke en mnd så er alt glemt. Det kan ta tid, det tar tid!
Vet dette innlegget ikke ga noen mening, så det er bare å overse det ;) Link til bilder; 2 første >her< og 2 siste >her<
- Melissa ^w^
kl.22:54
